The Invisible Hand

You can’t put the blame for  news media‘s failure on the internet, the financial crisis or the advertisers. The news media has only themself to thank. The jumped on the same profit hunt as the financial companies after deregulation in the industry in the 90’s, and has gotten further and further away from their core business –  journalism.

“It’s not the internet that killed the news media. It’s corporate greed. They have slit their own throats. It’s their own greed, their own stupidity.”

Michael Moore

(Article in Norwegian, links to sources in English)

Det holder ikke å legge skylden for nyhetsmedienes fall på internett, finanskrise eller annonsører. Mediene har seg selv å takke. De kastet seg på det samme profittjaget som finansnæringen etter dereguleringer i bransjen på 90-tallet og har kommet lenger og lenger bort fra sin kjernevirksomhet.

Dagbladet er i fokus igjen. Denne uken ble det klart at ytteligere 50 redaksjonelle medarbeider må gå i den beinharde slankeprossen som i ytterste konsekvens kan ende med at den gamle kulturkjempen ender opp som en, mer eller mindre, ren nettavis.

Det er mulig at den økonomiske situasjonen i Dagbladet er spesielt akutt, men den er også ganske ille for mange andre tradisjonelle nyhetsformidlere, aviser og for mediebransjen generelt.

Det har den vært i mange år.

Ifølge Institutt for informasjons- og medievitenskap sin rapport ”The Nordic Media Market 2009” startet revolusjonen i de nordiske massemediene da radio– og tvmonopolene ble opphevet rundt 1990, for 20 år siden.

I ukjent terreng

En av de viktigste ”game changers” i det nordiske medielandskapet var svensken Jan Stenbeck som i 1987 lanserte reklamefinansierte TV3 i de nordiske landene, Norge, Sverige og Danmark.

Konsekvensen ble at tradisjonelle nyhetsformidlere måtte ta opp konkurranske om både oppmerksomhet og reklameinntekter ved å gå inn i markeder de aldri hadde vært i før.

A-pressen, Orkla og Shibsted – de tre store i Norge – gikk fra å være rendykede avisutgivere til å bli multimedieselskaper med produksjon av film, tv og radio, i tillegg til sine papirpublikasjoner.

Fra dette tidspunktet ser vi en klar parallel til finananæringen som også ble deregulert på den tiden og umiddelbart gikk i krisemodus med den nordiske bankkrisen i 91 – 92 som et foreløpig høydepunkt.

Noen husker kanskje banksjfenes etterpåkloke uttalelser fra den gang om at nå skulle man tilbake til røttene og satse på å drive god gammedags bankvirksomhet igjen.

Vel, vel…

Windows 95

Microsofts verdensomspennede lansering av operativsystemet Windows 95 var en ny ”game changer”.

Over natten ble hjemmecomputer og internett gjort tilgjengelig for alle.

Nagel-Erichsen og Shibsted var fra første stund på plass med internettleverandørselskapet Shibsted Nett (sn.no) og la trolig grunnlaget for selskapets suksess frem til i dag.

Rundt årtuseskiftet var mediebransjen preget av en rekke oppkjøp og sammenslåinger. De store mediehusene reduserte sine kostnader ved hjelp av ny teknologi og synergieffekter, og oppnådde en pen økonomisk vekst.

I skyggen av den tilsynelatende gode utviklingen har en rekke mindre mediebedrifter forsvunnet, og nordmenns forbruk av nyhetsstoff fra de tradisjonelle leverandørene har dalt sakte men sikkert.

”Game changer” nummer tre kom i 2000 da de rene investeringsselskapene (private equity) gjorde sitt inntog.

Profittkampen

Det britiske investeringsselskapet Mecom, som har spesialisert seg på oppkjøp av aviser, overtok Orkla sin medievirksomhet og ble en av de største aktørene i den nordiske dagspressen.

I årene som fulgte har flere venture-selskaper kjøpt seg inn i mediebransjen. Deriblant tyske ProSibienSat.1 og det globale oppkjøpsselskapet Carlyle Group.

Disse investerer kapital på vegne av kunder/investorer, går inn å omstrukturerer selskapene, og selger seg ut med god fortjeneste.

Venture-selskapene bruker typisk 3 til 7 år på en slik prosess, og forventer en årlig avkastning på sine investeringer i størrelsesorden 15 – 20 prosent.

En økonomisk vekst på over 15 prosent er ikke uvanlig i nye små og mellomstore virksomheter. Men å kreve det samme av en 150 år gammel mediebedrift som for eksempel Dagbladet er nærmest umulig.

Konsekvensen er at økonomisk gevinst for eierne prioriteres høyere enn krav til kvalitet på produktet.

Selvmord

– Det er ikke internettet som har drept nyhetsjournalistikken. Det er den forretningsmessige grådigheten, sier filmskaperen Michael Moore.

– De har skåret strupen over på seg selv. Det er deres egen grådighet, deres egen dumhet.

Moore er ikke alene om denne observasjonen.

Historiker, tidligere kommunikasjonsrådgiver for Bill Clinton og forvalter hos Morgan Stanley.

Sean Paul Kelly skriver:

”Let me explain, in short; when executives expect unrealistic profits of 20% and higher per annum on businesses something has got to give. It’s an unnatural and unsustainable growth rate. So, when such rates cannot be achieved by organic growth in the business, executives start shaving off perceived fat and before they know it they’re cutting off the muscle and then shaving off bone chips. And when they’ve gotten to the bone chips they borrow other people’s money to buy new companies, load up those companies with debt and extract equity form them and then because it looks like the parent is still growing award themselves huge bonuses. It’s a shell game.”


Den usynlige hånd

De store mediekonsernene prøver å bortforklare fallende opplag og synkende oppslutning med hard konkurranse, i første rekke fra internett.

Konkurranse? De få aktørene som er igjen har jo bare seg selv å konkurrere med!

Innad i pressen er det en evig diskusjon om hva publikum egentlig vil ha. Konsensus blant redaktørene synes å være at folk heller vil ha underholdning fremfor harde, kalde nyheter.

Men et av de mest sentrale funnene i en studie fra Nederland blant aldersgruppen 18 til 25 år – ”The Paradox of Popularity” (2007) – viser at det yngste publikumet foretrekker nyheter fra de tradisjonelle nyhetskanalene som aviser og tv fremfor internett, selv om internettbruken øker kraftig.

Medieforsker Irene C. Meijer skriver:

“Young people do not appreciate the ”soapification” of news, making it more fun and appealing to watch as a goal in and of itself. Youngsters want news to address major issues, to be reliable and not to be made more entertaining.”

En rapport fra Joan Shorenstein Center i USA konkluderer med samme, og Institutt for Informasjon og Mediekunnskap bekrefter at det samme gjelder for norsk ungdom.

Mediene er blitt offer for det som i kapitalistisk teori kalles ”den usynlige hånd”. Når en produsent ikke kan levere det som markedet ønsker, har den ikke noe livsgrunnlag og vil dø av seg selv.

Hvis ikke Staten griper inn å holder den kunstig i live, vel og merke.

Akkurat nå diskuterer politikerne om reglene for pressestøtte skal endres slik at ”viktige” aviser som Dagbladet skal kunne overleve.

Det er i realiteten å innføre det omdiskuterte ”too-big-to-fail”-prinsippet i mediebransjen, slik man har gjort det i finansnæringen.

Men det siste mediene trenger er et rammeverk som oppfordrer til moralsk hasard.

Da vil den siste lille biten av troverdighet være borte.

Reblog this post [with Zemanta]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s