Det moralske marked

Det moralske marked

Tiden med et fritt og uregulert finansmarked synes å nærme seg slutten. Nå er det regler, kontroll og streng moral som teller. Men å begrense markedets frihet vil også begrense markedets evne til å skape penger, og begrense vår evne til å løse klimakrisen og fattigdomsproblemet. Er det et moralsk marked?

Det er nå engang slik at penger er det eneste som skaper penger.
Penger trenger vi, og bankene kan ikke bare trykker opp pengesedler og deler dem ut etter behov. Vi avhengig av et finansmarked som skaper nye penger og sørger for at de får en verdi.
Den brede oppfattningen er at finanskrisen har avslørt store svakheter i det kapitalistiske systemet. Særlig prinsippet om et fritt, selvregulerende marked er etter manges mening årsaken til at grådige, umoralske finansfolk har tjene seg styrtrik på andres bekostning.
Men kan ikke krisen også være et tegn på at markedskreftene fungerer, og nok et eksempel på at myndighetenes forsøk på å styre markedet faktisk gjør vondt verre?

Oppblåst økonomi

Finanskrisen har bygget seg opp gjennom flere år som en fast-food-fóret sumobryter med kjempegjeld, på vei mot hjertesvikt og økonomisk ruin.
En hurtig og drastisk slankekur er det eneste alternativet. Slik er det også med det globale finanssystemet.
Mellom 2000 og 2006 var finansnæringen verdens hurtigst voksende bransje.
Veksten var basert på en voldsom økning i lån. Ikke bare boliglån, men også lån til private og offentlige prosjekter, samt lån til forbruk og spareformål.
Et problemet er som kjent at mange av disse lånene aldri skulle vært gitt i henhold til fornuftige kredittvurderinger.

FIAT-penger

Et annet, og vel så alvorlig, problem er at det meste av lånene er penger som ikke er annet enn tall i en computer.
De er ikke relatert til håndfaste verdier, som råvarer, eiendom eller aksjer, men skapt i et kunstig marked av kompliserte finansielle instrumenter hvor pengenes verdi er avhengig av forventninger om at verdier blir skapt en gang i fremtiden, og i mellomtiden er garantert for av myndigheter og sentralbanker.
Det kalles for FIAT-penger. Dersom folk mister tilliten til myndighetene og bankenes garantier blir pengene fullstendig verdiløse.
Det globale markedet for kredittderivater estimeres til cirka 5000 milliarder dollar – 35 000 milliarder kroner. Hele derivatmarkedet, inkludert tradisjonelle opsjoner og frentidskontrakter (futures) anslås til om lag 370 000 milliarder dollar. Til sammeligning er hele verdens brutto nasjonalprodukt på cirka 55 000 milliarder dollar.
Eksperter anslår at godt over 90 prosent av alle pengene i verden i dag er FIAT-penger.
FIAT-systemet er ingen ny oppfinnelse. I år 20 f.kr. benyttet keiser Augustus metoden til å bygge opp det romerske emperium. Etterfølgende keisere fortsatte på samme måte. Pengene økte hurtigere enn verdiene som ble produsert, og Romerriket endte opp med en kjempegjeld til sine kolonier.
Årsaken til Romerrikets fall var faktisk en finanskrise.

Slankekuren

Selv om utviklingen i det amerikanske lånemarkedet har vært ekstrem, ser vi det samme mønsteret i hele den vestlige verden.
I Norge har vi også en lånefinansiert boble. Vi har hatt kunstig lave renter i flere år som har økt lånelysten, aggressive banker har spekulert i fortsatt lønnsvekst og ytterligere stigning i boligprisene, samt mer økonomisk stimulus fra politikerne gjennom oljedryppende statsbudsjetter. Også menden av norske FIAT-kroner har økt i et farlig tempo.
Finansboblen er global og er dømt til å sprekke.
Ved hjelp av lånte penger er det satt i gang nye boligprosjekter, startet nye bedrifter, holdt liv i gamle, og i tillegg er det etablert nye markeder som nå er praktisk talt verdiløse etter at tilliten til myndighetene og bankenes evne (og vilje) til å garantere for de lånte pengene er sterkt redusert.
Det er ikke mulig å gi krisepakker til alle, og det er ikke få lånte FIAT-milliarder som må slankes bort i denne prosessen.
Enkelte analytikere mener at finansnæringen må halveres. Også bilindustrien, oljeindustrien og teknologisektoren må krympes.
I dette perspektivet kan krisen være et tegn på at markedet fungerer som det skal, og er i ferd med å korrigere seg selv.
Selskaper med store lån og lav inntjeningen og høy risiko blir likvidert i aksjemarkedet. Kun de finansielt sterkeste vil overleve.
Det er en skikkelig drittjobb, men den må gjøres.
Politikerne vil neppe foreslå noe som kan gjøre folk arbeidsløse, boligløse, eller redusere deres levestandard.
Så hvorfor ikke la markedskreftene ta hånd om saken?
Det vil spare dagens politiske ledere for beskyldninger om feilgrep i ettertid, og spare skattebetalerne for mange penger.

Kapitalismen død?

Finanskrisen har fått mange til å hevde at det kapitalistiske systemet har sviktet, og at det frie marked har gjort det mulig for umoralske spekulanter å gjøre seg styrtrik på andres bekostning.
Men frie markeder har eksistert i århundrer, lenge før kapitalismen ble skapt, og det har alltid vært skurker og svindlere som prøver å sko seg på andres ulykke.
Vårt kapitalistiske system ble skapt etter andre verdenskrig og har utviklet demokratiet, bygget opp velferdssamfunnet og anses som en forutsetning for politisk, økonomisk og religiøs frihet.
Felles for alle økonomiske kriser i moderne historie er at myndighetene har grepet inn med panikkartede tiltak og forverret situasjonen.
To andre fellesnevnere er mangel på innsyn, og det som kalles moralsk hasard. Også her har myndighetens innblanding forsterket problemene.
Moralsk hasard betyr at markedsaktører tar ekstra stor risiko fordi de regner med at myndighetene vil redde dem om noe går galt. Jo flere krisepakker, desto mer moralsk hasard.
Og når staten og sentralbankene griper inn og slår sammen banker, skaper de nye institusjoner som er for store til at de kan slås konkurs og legger dermed et grunnlag for enda mer moralsk hasard.
Manglende innsyn i finansforetakene også er et gammelt problem. Det er riktignok blitt større som følge av det nye kompliserte derivatmarkedet.
Men de mest lukkede finansinstitusjonene er sentralbankene. I dagens situasjon er manglende informasjon om sentralbankenes virksomhet med på å forsterke usikkerheten i markedet.
Reguleringer i markedet har dessuten en tendens til å tjene de store bedriftene, men kvele de små.

Det moralske marked

Et perfekt marked bør i prinsippet være helt uten moral.
Det betyr ikke at det skal være umoralsk. Men objektivt, basert utelukkende på økonomiske vurderinger og krystallklare regler om hva som er lov og hva som ikke er lov.
Moral kan ikke defineres – bare fortolkes.
Å pålegge markedet moralske retningslinjer vil føre til at andre ting enn økonomiske forhold legges til grunn for vurderinger og beslutninger, og markedets evne til å skape vekst og fortjeneste svekkes. Noe som vil gi svindlere og hvittsnippforbrytere enda et insentiv til å bryte reglene.
Det er ikke det vi trenger i dagens situasjon med store og kostbare utfordringer i forhold til miljø og fattigdom.
Økonomien gjennomgår en smertefull men nødvendig nedbygging.
Dem som i praksis står for nedbyggingen er de utskjele og angivelig umoralske spekulantene som driver selskaper til konkurs ved senke aksjekursene med shorthandel, samtidig som de tjener penger.
Men hadde det ikke vært for disse spekulantene ville boblen trolig fortsette å vokse, aksjekursene ville fortsette oppover, dårlige selskaper ville drive videre med lånte penger, og den vanvittige karusellen ville snurret videre.
Kanskje er det de umoralske shortselgerne, de mest kyniske og skeptiske aktørene i markedet, som til slutt vil sørge for at selskaper og verdipapirer blir riktig verdsatt i forhold til de økonomiske realitetene.
Da kan markedet begynne å fungere normalt igjen. Såfremt de ikke blir bannlyst fra børsen, da.
Vi trenger regler for innsyn i de ny markedene, og vi trenger tilsynsmyndigheter som er i stand til å avsløre kriminalitet, som innsidehandel og kursmanipulasjon.
Spekulasjon kan synes umoralsk, men er ikke ulovlig og er en viktig del av markedsmekanismen.
John Maynard Keynes, som regnes som “kapitalismens far”, sier det slik: “Kapitalisme er en fantastisk tro på at de mest umoralske mennesker kan gjøre de mest umoralske ting som er til det beste for oss alle”.
Nobelsprisvinner i økonomi, Milton Friedman, som er mest kjent for å ha dokumentert at det ikke finnes noe slikt som en “gratis lunsj”, understreker at markedet har en, og bare en, oppgave: “Å bruke alle sine ressurser på aktiviter som øker fortjenesten, så lenge det foregår i henhold til spillets regler.”

Problemet med dagens kapitalistiske marked er neppe for lite moral, men heller for mye umoral.

Reblog this post [with Zemanta]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s